Det føles som om jeg har blitt fødd på nytt, livet ler til meg, viser seg fra den flotteste side. Hjertet føles lett og jeg våkner med et smil om munnen.

Slik har det ikke vært på lang lang tid, den tungeste bør har blitt løftet vekk fra mine skuldrer og jeg føler meg fri til å puste.

Angsten som var min følges venn, skyggen i mine drømmer, fullheten i tankene og klumpen i magen er nå kunn et litet frø som prøver å vokse uten næring.

Endelig fri, fri at tenke, elske og glede meg over de fremskritt du gjør på veien til et verdigere liv.

Jeg kommer aldrig at klare å beskrive med få ord den stolthet og glede du har gitt meg med dine 90 dagers rusfrihet….

Men endelig ler livet til oss igjenn…..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tron på dig min käraste vän. Brevet till dig

Kan man slappna av nu?
Är det över nu, men det hemska som har hänt kommer endå alltid att stanna kvar i mitt hjärta, mitt sinne och min själ och färga mig gråsvart.
Jag vill veta, kan jag slappna av utan att behöva drömma mardrömmar om dig varje natt och vakna helt kallsvettig i tron om att telefonen kommer ringa vilken sekund som helst och rösten i andra änden kommer tala om för mig att du är död.
kan jag det?
tala om för mig att jag kan slappna av och bara le i lycka och veta att du mår bra nu, att du kommer klara det här?
kan jag slappna av för alltid och tro på vad du säger att det är över.
Jag har tron på dig, det är så många här som tror på dig och vi vet att du klarar det, men innerst inne finns det endå, du vet den där gråsvarta känslan som är redo att slippa ut igen och bara skrika i lycka att nu ska jag bo här igen.
Förpesta hela omgivningen och ge en hemska mardrömmar och att aldrig kunna andas ordentligt för att varje  andetag jag tar föds av rädsla.
Jag vill bara kunna ta dig i min famn och skrika av lycka och säga att jag älskar dig och att jag vill inget annat än att se dig i livet och lycklig dessutom.
Jag vill ge dig så mycket av mitt liv jag kan, jag vill ge dig dom åren du har förlorat, och jag vill ge dig glädje och skratt.
Jag vill ge dig din barndom tillbaka.
Jag vill be om ursäkt för att jag inte tog din hand när jag kunde och när jag förstod att det här så fel, det är så fel.
men jag gjorde inte det för jag var svag, jag var så svag, så liten och dum.
Kan du förlåta mig för att jag inte funnits där på länge, kan du det?
jag vill tacka alla som hjälpt dig denna tid, alla dessa år för du färtjänar livet min älskade vän.
Mer än någon annan.

Jag älskar dig och jag tror på dig att du kommer klara det här, Jag VET att du klarar det här.
Du måste klara det här.

Jennifer

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne skal være skriven av en narkoman, teksten er så gripendes at jeg ønsker å dele denne med alle dere der ute!
Tenker på alle slitne sjeler og alle som sliter i hverdagen. Sender dere en stor varm klem

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja nå har jeg skrevet et langt åpent brev til Bjarne Håkon Hansen, jeg har sendt dette brevet til både aviser og til helse og sosial komiten, samt helse dep og 20 andre politikere. Vi trenger å få svar ang våre barn.

Jeg sitter her å håper at noen skal svare meg, vise meg veien videre. Gi meg råd og håp. Men mailboksen er fortsatt tom.

Er dette en så politisk het potet at ingen tørr å erkjenne hvor dårlig norsk ruspolitikk virkelig fungerer, er det ingen som tørr å ta et standpunkt at så mange norske flotte ungdommer dør i venten på hjelp.

Hva skal man gjøre når man har prøvd allt? hvor skal man begynne i sin søken etter hjelp og trygghet?

Jeg har ei datter som kjemper sitt livs kamp, hun er nå inne på sin andre uke på AAN, tiden begynner som vanligt å renne i vei, hun har ikke mange dagene til å få hjelp. Hva skjer nå?

Hva skjer om ikke hennes fastlege snart tar sitt ansvar, svarer på alle de utallige hendvendelser fra meg, ruskonsulent, DPS lege og behandlere på AAN. Hvem tar da ansvaret for min datter og veien videre for henne?

Sitter her og føler meg mer og mer fortvilt, jeg har virkelig prøvd allt, hva mer er det å prøve???

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sitter her på jobben…

Til tross for at jeg nå har hatt et par dager å hente meg fra sjokket på, så har det nok ikke helt gått opp for meg at du er borte. Det gjør så vont og det er så ufattbart. Jeg trenger ju ikke engang spørre hvorfor, for det vet vi rundt deg så allt for godt.

Min kjære vennine har levt med denne angsten i 13 år og mandagen den 18 august kom den samtalen man virkelig ikke vil ha.

Mine tanker går til din bror, hvordan skal han klare dette? Hvordan skal han klare leve videre uten deg og med vissheten at du er borte for alltid.

Jeg gråter ensom, jeg savner deg enormt, til tross for kort vennskap så la du igjenn et merke i mitt hjerte.

Ditt minne og din fantastiske latter vil jeg ta med meg videre, men det er så ufattbart at du er vekke for alltid

Hvil i fred nå min kjære venn, jeg savner deg så….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

!!Kjøp bok gjenom RETRETTEN og støtt deres arbeid for samfunnets utstøtte og svake grupper!!

Dette er boka som jeg skrev mens jeg ar til behandling.Jeg heter Siv i boka fordi jeg skriver om en selvhjelpsgruppe som hjalp meg veldig. Boka er ikke for salg i butikken, men du kan få den tilsendt av oss mot en liten gave til Retretten. Vi trenger penger til større lokaler for å få plass til flere aktiviteter. Denne måneden starter det opp en gruppe for Foreldre i tilfriskning hvor barn kan være med, neste måned en gruppe for Kvinner hjelpe kvinner. I løpet av året blir det oppfølgingsgruppe for tidligere straffedømte.

<<I drømmene mine om fremtiden, var det ikke med noe om uføretrygd, sanseløs fyll, avrusning og opphold på alkohol-avvennings klinikker. Men det er lenge siden jeg trodde at drømmene mine ville bli oppfylt, kanskje jeg aldrig har gjort det, eller hatt grund til å gjøre det.Jeg vet ikke.>>

Siv er barnet ingen vil ha. Horungen som må flytte hjemmefra da moren gifter seg på nytt. Fjorten år gammel orker hun ikke mer, og oppsøker barnevernet for å få hjelp. Der får hun beskjed om at de dessverre ikke kan hjelpe henne. << Det jævligste med barnevernet var da jeg sto ute på gaten og visste hva jeg måtte gjøre for å overleve, jeg tenkte at det visste jo de også, men de ville ikke hjelpe meg likevell.>>

Siv blir boende på gaten-for redd til å ruse seg, men for sulten til å ikke prostituere seg. Først i voksen alder rømmer hun inn i rusen for å få noen pusterom i den uutholdelige hverdagen.

*Vi møter Siv som alkoholiker, og i dagboken hun skriver mens hun er innlagt på avvenning blir vi gradvis kjent med hennes skjebne. Gjenom Sivs nådeløse selverkjennelse får vi innblikk i hvilket helvete alkoholikeren lever i. Men det er ogsp klientens historie som blir fortalt. For som hun skriver: Alkoholisme er bare et symptom på årsaker og betingelser. Sivs møte med offentlige etater er mange og vonde, hun føler seg sviktet, ydmyket og lurt. de overgrepene hun opplever på sin vei fra saksbehandler til saksbehandler, fra vedtak til vedtak oppleves som minst like vonde som de overgrepene hun ble utsatt for i barndommen**

De som ønsker å støtte RETRETTENS arbeid eller bare ønsker informasjon om dem kan sende mail til denne adressen: post@retretten.no

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bjarne Håkon Hansens samhandlings blogg

http://samhandling.vgb.no/

Dette skrev jeg til Hansen i dag, jeg lurer på hvor lenge jeg skal vente på svar og om jeg får svar… Men jeg føler at jeg MÅ vise politikene hvordan livet er for rusavhengige og pårørende når de ikke får den hjelpen han skriver om at de har rett til.

Hva med min datter da Hansen? hun har tryglet og bedt om hjelp siden mai måned, hun skrev seg ut fra behandlingsplass kjøpt av nav, altså ikke godkjent plass fra et helseforetak. Hun er inni systemet men pga frivillig utskrivning så har hun inge krav eller rettigheter før Jan/feb 2010. Hun trenger akutt hjelp NÅ.
Media skrev dette om oss Lørdagen 15.08.09
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article432276.ece

Jeg som mor kjemper sammen med min datter, men på veien så ødelegger jeg både helse og ekonomi. Russystemet og det vanvittige tungroddheten tar knekken på manges motivasjon og styrke.

I dag er hun inne på AAN, men det er bare 2 uker, hva skjer etter det???
Eneste tilbud hun har fått er Behandlingsplass i mars 2010.
Det holder ikke, hun har ikke så lang tid på seg, hennes kropp er på vei å gi opp.
Det som skremmer meg er at hun ligger innenfor de høyt prioriterte gruppen unge mellom 18-23 år.
Min datter blir 21 år september 2009, men uten videre hjelp blir hun ikke sp gammel.
Så kjære Bjarne Håkon Hansen Vad skal vi gjøre nå???
Mvh Synnøve Muren
Synnove.muren@adsl.no
vgb.no/32747

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kl er 14.00 og du ringer.

Din stemme er rusten, hes…som om du har gråtit mye og det sitter fast rusk og gråt i halsen

Du snakker utydli og jeg strever med å høre.

Å min kjære datter jeg vil så gjærne skjønne hva du prøver å fortelle meg, men jeg klarer ikke å skjønne dine ord.

Jeg gråter du gråter og jeg ber deg ringe når du har bedre stemme.

Du prøver så feberilsk å fortelle meg noe, men jeg skjønner ikke hva du sier….

Allt jeg skjønner er AVRUSNING, LIV OG DØD….

Og jeg gråter….

Du er skuffet og fortvilt, du ber på dine kneer om hjelp men alle svar du får er – beklager det er ferie… men en rusavhengig har ikke ferie, de trenger hjelp i ferien og…

jeg lytter og lytter men skjønner ikke hva du sier, får bare noen ord men inge settninger

Du gråter, jeg gråter, du ringer men jeg kan ikke skjønne hva du sier….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag er det Onsdag og jeg sitter her og venter. Venter og håper på positive svar.

I dag skal min datter på DPS. Møtet skal handle om hennes livs situasjon.

Min datter lever akkurat nå i skjul for sin kjæreste, hun er redd for han pga hans utagerende rusliv.

Jeg sitter atter en gang 60 mil unna og ser på allt som skjer, uten at kunne gjøre noe.

Natten har vært lang og tung, tankene har kvernet og kvernet. Hvor skal hun bo? Hvor skal hun sove, hvor får hun hjelp og tar noen situasjonen på allvor? Hvis inget skjer i dag er jeg redd allt er tapt, da har hun ingen plass å gjøre av seg, ingen plass at bo, hun kan ikke gjømme seg blandt venner og sove fra plass til plass. Håpet om behandling føles ikke like lett nå, hun har ju fått svar… en plass om 8 mnd.

Jeg siter her med angsten i halsen og håper og venter….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ferie på Brårud kan by på så mangt.

Jeg fant i går et litet vesen, med fire bein og vorter….

Den var grønn og litt kall.

Hmmm….

Sunnmøringen zinna

lurte på om et litet kyss

ville forvandle den til en prins…

Jeg må nok bare si

at noen prins

ble den ikke.

Men flott var han…..

Ja ferie på Brårud kan by på mangt….=)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende